Bukkene bruse på tur

Dette eventyret handler om tre veltrimmede bukker som tok en fridag fra arbeidets åk, og dro til seters for å lete etter stolper.
Så vi starta fra den opprinnelige seterplassen Skrabberud en fredag i april, fulle av forventninger om å gjøre oss fete på ære og berømmelse. De 21 stolpene som var satt ut i Rakkestadfjella burde ikke være noen større utfordring for oss.
Vi gikk ikke lenge i skogens ro før vi møtte en Scandia Vabis med en sådan dieselstank at vi halvt i ørska gikk på en grov bom allerede ved Ekelia, fjellas eldste jakthytte.
Deretter gikk vi forsiktig helt i utkanten av de fredede myrene Berbymosen og Bøhnsmosen uten å bli det minste bløt på beina. 
Når vi kom til gapahuken ved Storetjæra ble det den største bukkene Bruse som førte oss inn i gjesteboka, det var i alle fall så han sa. Etter å ha gått opp Sloraguttas trapp, og ned på andra sia, kom vi til sagnomsuste og mystiske Orestupet. Jeg husker sjøl hvor stolt jeg var første gangen. Det var bare de voksne skaukara som hadde vært der, men nå går dessverre bilveien helt fram. Pent er det uansett.
Ved bålplassen på Bøhnshøgda tok vi lunsj, og den feteste greide ikke stoppe for hele nistepakka var borte. Litt cola greidde han imidlertid å spare. På en navnløs hytte ved Langvannet hang det en sokk, og da gikk det det opp for den minste av bukkene Bruse at det måtte være en skrukk på sokken som gjorde skoen så vond å ha på. Og siden gikk det meget bedre.
Turleder måtte tåle mye kjeft for at vi gikk hele veien til Elgemoen dit vi vi like godt kunne kjøre med bil. Derfor ble det nærmest paradisisk å komme dit, men i paradiset er slangen aldri langt unna, og i dette tilfellet hoggormen, men det gikk bra med alle, ormen inkludert..
Kort etter gikk resta av nista, med nogo attåt for den som hadde brennevin igjen fra forrige tur. 
Tilbake på Skrabberud kunne vi notere 21 kilometer og 21 stolpeposter. Det kunne derimot ikke husmann Johannes Thorstensen bekrefte, for i følge etterrettelige kilder jobber han  framme på Gjølstad til klokka 6 i onnene, og har lang vei hjem.
Den minste bukkene Bruse er imidlertid så beskjeden at han bare registrerte den første stolpen, og det under falsk navn, og når det heller ikke foreligger et eneste bilde av mannen, må jeg presisere at han også fullførte med heder og verdighet i behold.
Og snipp, snapp snute, så var eventyret ute.
Men så lenge det finnes stolper og poster er ikke håpet om en ny tur ute.

Leave a Reply

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s