2014 – Rundtur med Skoda

Selv om Per Øivind måtte kjøre veien om Mysen for å unngå å komme altfor tidlig, var både Moberget og Sundell nogenlunde klare til dyst kl. 04.45, fredag morgen 25.april 2014.

Reiseruta

Turen gikk til Rygge, der flyet til Pula i Kroatia skulle lette kl. 07.00. Med værutsikter våtere enn vann for hele det tidligere Jugoslavia, var det imidlertid ikke helt fritt for at vi dro fra solskinnet i IØ med bange anelser. Jeg trøsta meg med at med et pågående VM i det mest interessante spillet for kvinne og mann, ung og gammel, fattig og rik så måtte det vel gå an å finne et TV-apparat og se på «Ronnie the rocket» om det ble alt for ille.

På kartet mitt var Pula bare en liten prikk, og flyplassen var om mulig enda mindre. Det som i alle fall er helt sikkert var at det ikke fantes noen fly på plassen vi landa fredag formiddag kl. 09.50. Derimot var det flust med bemanna bilutleiefirmaer som venta spent på hvilket vi skulle velge, omtrent slik vi så jentene vente i sine vinduer i Amsterdam på forrige reise. Nok om det, vi hadde allerede avtale med Sixt, og fikk beskjed om at vi nok burde gå opp en prisklasse og velge Skoda rapid framfor den bestilte Opel corsaen.

Kartet studeres for å finne ut hvor vi skal
Leiebilen

Så slik gikk det til at vi fikk nøkkel til en skinnende rød og snerten bil som bare hadde vært utleid en gang tidligere, og ikke hadde gått mer enn 500 km. Vår første planlagte etappe var på 464 km, så det var bare å sette i gang i solskinnet, for det er ikke alltid en kan stole på yr.no.

Det viste seg fort at den nybygde tofelts-motorveien mellom Pula og Rijeka gikk i fullstendig ingenmannsland, og når det gikk flere minutter mellom hver gang vi møtte en bil ble det en liten høneblund på både Per Øivind og undertegnede, før Dan-Ove med stødig hånd svingte inn foran en pizzarestaurant i sistnevnte by.

Etter inntak av henholdsvis pizza med øl og lasagne med cola, ble det en heftig ordveksling om veien videre med det nyinnkjøpte kartet på bilens tak. Den valgte ruta fortsatte imidlertid i ingenmannsland, og etter hvert begynte vi faktisk å lure på om det i det hele tatt bodde folk i området. Det ble ikke særlig bedre da vi svingte av hovedveien, og begav oss mot den bosniske grensen, for de husene vi så var enten forfalne eller fraflyttede, eller begge deler.

Vi regnet ikke med at det skulle bli mye bedre etter at vi forholdsvis smertefritt passerte grensen og begav oss inn i Bosnia, men der tok vi skammelig feil. Med ett var vi inne i levende landsbygd og livlige småbyer, og vi passerte flere moskèer der mennene begynte å samle seg til fredagsbønnen.

Det tok likevel litt tid før en desperat Sundell fant en minibank, og kunne kjøpe en pose med verdens billigste øl. Bare så synd at hele posen gikk i søpla, da fludiumet slett ikke falt i smak, men litt penger fikk da mannen brukt.

Pent i Bosnia

Når vi kjørte inn i den serbiskkontrollerte delen av landet ble vi møtt av serbiske flagg og kirker i stedet for moskeer, og vi så litt mere forfall igjen, slik som i Kroatia. Dessuten skyet det til, og det kom litt regn.

Klokka nærma seg sju på kvelden når vi ankom Banja Luka, som er den nest største byen (etter Sarajevo) i hele Bosnia-Hercegovina. Siden Per Øivind hadde lest seg til at det var 7 kvinner for hver mann i byen var forventningene forholdsvis store.

Det viste seg imidlertid at både norsk og engelsk var fullstendig ukjent i byen, og med wenig tysk ble kommunikasjonen noe mangelfull. Det gikk ganske greit å skaffe hotellrom, men å bestille mat ble utrolig komplisert, og igjen fikk Per Øivind en øl han ikke klarte å drikke opp. Skriftspråket i den delen av Bosnia som betegnes som Republika Srpska var også et mysterium med bruk av både latinske og kyrilliske tegn. Dette fant vi aldri helt ut av.

Enden på visa ble derfor at vi køya ganske tidlig etter å ha avslutta dagen med turens første «hot chocolate.»

Når vi møttes til frokost dagen derpå var det ikke fritt for at jeg fikk litt dårlig samvittighet når Per Øivind kunne berette at han hadde vært ute og løpt en times tid, mens Dan-Ove hadde vært på en times fotosafari. Selv hadde jeg sovet den uskyldiges søvn, men til gjengjeld følte jeg meg ganske opplagt til å gå inn som sjåfør på neste kjøreetappe.

Typisk gatebilde i Banja Luka

Ved grensebyen Gradiska måtte jeg stoppe, slik at Moberget og Sundell kunne bruke sine siste bosniske mark på henholdsvis bananer og vin. Deretter var det køståing i noen minutter for å komme tilbake til Kroatia.

Vår kø var imidlertid ingenting mot den flere kilometer lange køen for å komme inn i Bosnia. Selv med våre ringe matematikkunnskaper kunne vi regne ut at her var det flere timers ventetid. Så da hadde vi antakelig gjort et genialt sjakktrekk dagen i forveien ved å ta oss inn i Bosnia over en lite trafikkert grenseovergang.

Vi behøvde ikke kjøre lenge i Kroatia før vi kom inn på tofelts motorvei med fartsgrense på 130 km/t. Men det hjelper jo lite å kunne ligge i 140 – 150 km/t i 10 mil når det tar 25 minutter i kø for å betale bomavgiften for å komme inn på ringveien rundt Zagreb. I tillegg måtte vår mann i luka bevilge seg en liten tissepause akkurat når vi kom fram til bua. Måten han løp vekk på levna ingen tvil om hva han skulle. I mellomtiden fant vi fram småmynter, slik at vi ville slippe å ta mot vekslepenger.

Etter ytterligere noen mil møtte vi tre nye hindre og ny ventetid, først ny bomstasjon, så kontroll ut av Kroatia og sist kontroll inn i Slovenia. Og hva er det med sveitsere? Mens alle andre fant sin plass i køen prøvde de sveitsiske bilførerne på alle mulige måter å snike i køen, og ofte var de så lure at de til og med lurte seg selv.

Det kunne fort bli kø ved bomstasjonene i Krotsia

I mellomtiden inntok vi dagens lunsj som ble Mobergets bananer fra Gradiska, så noen fordeler er det med å ha med en mann fra Apeland. Sundells vinflasker lot føreren være.

I Slovenia hadde de skjønt at systemet i Kroatia var håpløst. Her var det samme system som i Norge når det gjelder bompenger. Vi får nok ei tilleggsregning på det.

I baksetet begynte generalpresidenten å bli rastløs. Klokka var blitt 14.00, og skjebnekampen mellom WBA og WHU begynte kl. 16.00 presis. Han begynte derfor å søke på booking.com for å finne hoteller med fjernsynsapparat i Ljubljana. Etter en mere intens ordveksling i bilen ble det til slutt enighet om å stille GPS’en inn på et hotell vi kunne godta alle sammen.

God standard på rommene

Det gikk imidlertid ikke bedre enn at GPS-jenta leda oss fullstendig på villspor, for når jenta sa at dere er framme var det intet hotell å se. Nå var gode råd dyre. Ja, faktisk så dyre at vi gjorde reisens kupp, og greide å lure med Sundell på et av byens beste hoteller, og når den smellvakre jenta i resepsjonen ga 5 % avslag, greide ikke gutten å si nei, selv om prisen ble snaue 700 norske kroner pr. pers.

Etter vår målestokk var hotellet formidabelt, men noen fotballkamp greidde ikke jenta i resepsjonen å trylle fram, selv om hun var godt kjent med West Ham United, og klubbens meritter. Så da ble det en PC med resultatservice i hotellets bar. I tillegg fikk vi oppdateringer fra medlem 1516, hvis fortsatte medlemskap ville avhenge av kveldens styremøte.

Når samme medlem med 1-0 til WBA, i pausen kunngjorde at han skulle på skogstur med rådhusets albanske solstråle veltet sjalusien fram i både Kasbo og Moberget, slik at vi trodde at mannens  skjebne var avgjort. Merkelig nok reagerte ikke generalpresidenten på samme måte. Han er liksom ikke blitt helt den samme etter turen på gay-bar i Amsterdam.

Vi skal ikke rippe opp i kampresultatet. Jenta i resepsjonen trøsta oss så godt hun kunne, og tipsa oss om både severdigheter i byen, og steder å spise. Noen tips om nattunderholdning var det ingen som turde å be om.

Typisk gatebilde

Ljubljana var et trivelig og vakkert bekjentskap, med et gemyttelig og hjelpsomt vertskap. Etter en velsmakende middag og styremøte, besøkte vi slottet, og til Per Øivinds fortvilelse var vi også innom en kirke før det ble en «hot chocolate» på en av mange uterestauranter.

På dette tidspunktet var vi klar for mer lyssky aktiviteter. Det var tross alt en stund siden vi hadde sett svingstang i verdensklasse, men tilbudene i byen manglet helt. Imidlertid hadde IKT-sjefen mumla hele turen om Hard Core Club som skulle befinne seg noen kilometer utenfor byen, og GPS’en ble stilt inn etter alle kunstens regler. Denne gangen førte jenta oss inn på et forlatt og øde industriområde, og det eneste tegn til liv var en bil som kjørte forbi oss i rasende fart. Vi hadde for alvor begynt å tenke på å snu da vi oppdaget skiltet med Hard Core Cafe på et mørkt og nedslitt lagerbygg. Utenfor sto bare bilen som nettopp hadde kjørt forbi oss.

Vi parkerte et godt stykke unna, og det var selvfølgelig jeg som fikk i oppdrag å sjekke forholdene, mens de andre ble sittende igjen i bilen. Den svarte døra gikk imidlertid ikke opp samme hvor mye jeg dro og røska i den, og jeg var på vei tilbake til bilen da en mann dukka opp i døråpningen. Jeg stilte det helt unødvendige spørsmålet om stedet var åpent. «In about twenty minutes» sa mannen, som var protypen på en person du helst ikke vil møte på et forlatt industriområde natterstid. Så flere spørsmål stilte jeg ikke.

 

 

Utsikt fra slottet

 

Når jeg kom tilbake til bilen var det ingen som protesterte på å reise tilbake til Hotell Nox, men i ettertid er det jeg, og ikke de to som ble sittende igjen i bilen, som er syndebukken for at det ikke ble svingstang i det hele tatt på turen.

Vel hjemme på hotellet fant Per Øivind likevel tilsvarende underholdning som det vi søkte på fjernsynets kanal 70, mens Dan-Ove aldri gadd å bla seg så langt. Jeg oppdaga ikke en gang at det var en fjernsynsskjerm over skrivebordet på rommet, men sovna med en gang, og drømte søtt om jenta i resepsjonen.

Neste dag var jenta tilbake på plass i resepsjonen igjen, og det var selvfølgelig tungt å ta farvel. Den hyggelige konversasjonen endte imidlertid da en utålmodig Sundell ringte og ba meg rive meg løs, siden de to andre hadde venta i flere minutter ved bilen. Heldigvis var det jeg som hadde bilnøkkelen, for ellers hadde de vel vært langt avgårde.

Trivelig langs kanalene

Framme ved bilen ble jeg titulert som verdensmester i somling. Jeg ante ikke at jeg hadde så store talenter, men satte meg stolt inn i passasjersetet. Det var tross alt første gang jeg hadde fått noe som kunne kalles ros av generalpresidenten.

Den videre planen var å ta en avstikker til Italia, og spise lunsj i Trieste. I området vi reiste gjennom hadde det tydeligvis vært uvær. Her var det skader i milliardklassen med massevis av toppbrekk men få trefall. Hva slags uvær er det som gir sånne skader.

For første gang på turen kunne vi passere en grenseovergang uten plunder og heft. Det var bare et skilt som markerte at vi kjørte inn i Italia.

Vi skjønte etter hvert at vi hadde kjørt på et sletteland høyt over havet i Slovenia, når vi så trollstigveien ned mot Trieste, og når Moberget på italiensk vis parkerte midt i en gangvei kunne vi også beundre utsikten.

Utsikt over trieste i Italia

Til tross for diagnosen «firkanta petimeter» blir jeg alltid sjarmert av den italienske uorden. I så henseende var Trieste intet unntak. Jeg vet ikke om Moberget og Sundell var like sjarmante for noe sted å parkere Skodaen fantes ikke, før vi tilfeldigvis oppdaget en P og et parkeringshus like ved sentrum. Parkeringshuset var dessuten nesten tomt. Nei, italienere benytter selvfølgelig ikke den slags.

Siden det var litt for tidlig med lunsj ble det i stedet «hot chocolate» på en uteservering, der vi i ro og fred kunne betrakte de italienske damene. Da hadde vi allerede passert kanorugbyen i kanalen som ble noe sterk kost for sarte sjeler.

Vi hadde lenge sett at uværet ville komme, men det var ikke ille mens vi småløp tilbake til parkeringshuset. Derimot var det fullstendig skybrudd når vi skulle bese den slovenske kyststripe som den vakre resepsjonisten hadde anbefalt. Piran er sikkert vakker, men ikke i høljregn.

På grunn av tingenes tilstand valgte vi å fortsette uten mat hele veien fram til Pula, hvor faktisk solskinnet titta fram igjen.

Som i Marker kommune så har også hotellene i Pula problemer med å fylle helgeturnusen med faglærte, men vikaren på Veli Joze skaffa oss i alle fall tre loftsrom.

Pula er ingen stor by så vi fant igjen de fleste som var med vårt fly nedover på fortausrestaurantene. Ellers har jo byen sine severdigheter, nemlig sitt Colosseum, sin borg, sin kirke og sin havn, som vi beså i tur og orden.

Som vanlig når det går mot hjemtur, ble generalpresidenten litt rastløs utover kvelden. Han fortsatte derfor å trave hvileløst rundt i byen, men jeg og Dan-Ove tok turens siste «hot chocolate».

Mandag morgen, kl. 08.00 hoppa vi for siste gang inn i vår Skoda og begav oss ut til flyplassen. De to ansatte hos Sixt venta trofast. De hadde vel ikke så mange kunder med fire flyavganger pr. dag. Bilen var blitt ganske møkkete, men noen skrammer fant de heldigvis ikke, og hva de gjør med bompengene fra Slovenia, det glemte vi rett og slett å spørre om.

Hjemreisen gikk etter planen og kl. 13.30 var vi tilbake på Momarken.

Neste reise går til Moldova. Om vi våger oss inn i Ukraina, det får tiden vise.

Vidar Kasbo

 

 

Fra Pula

 

Flere bilder:

One comment

Leave a Reply

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s